Den 1/9-2018 hadde noen fra klubbens T-Ford-miljø bestemt seg for å gjøre en høsttur, og når mannen med den eldste T-Ford’n i klubben, Erik Flagstad, i tillegg disponerte ei seter langt inne i allmenningen et sted, så var jo målet for turen nærmest opplagt!

Tekst og foto: Steinar Brekke
(Utdrag av artikkel i melemsblad 4-2018, forkortet)

Vi møttes på Gåsbu, T-Forder fra omegnen, altså ’pedalforder’ med opprinnelse et av de nitten årene før 1928. Jeg klatret opp i Runabout’n til Sigvald Buviken, etter at han først hadde krabbet seg inn fra passasjersiden og fått humpet seg over til førerplassen. Gode gamle Henry skulle jo lage rimelige vogner, en bil som skulle være oppnåelig for folk flest, og ikke bare for det kjøpesterke publikum. Og da det var dobbelt så dyrt å bygge to dører, i forhhold til en, så ble det en. Men han kunne koste på seg å profilere plata på førersiden, slik at det ble skapt et visuelt inntrykk av at det kunne være ei dør der. Denne profilen kostet jo ikke penger når pressa først var laget, og samtidig bidro profilen også til å stabilisere plata, samtidig som det altså gav et mer fullkomment utseende.

Vi la i veg innover på nydelige, tørre og fine grusveger av god standard. Med T-Forder både foran og bak, og multemyrer, tyttebær- og blåbærlyng langs vegkantene kunne vi nesten fornemme tidlige tiders automobile utfarter. Ikke mye av verken folk eller trafikk her inne, vi passerte ei og anna hytte, og noen setergrender, noe sau og kreatur ellers. Gjennom skog og over slakke åser, ned i Åstadalen og opp igjen. Eller.. det var slik det var tenkt. Nå viste det seg imidlertid at en av ’tråkkefordene’ fikk problemer. Og det hjalp ikke lenger hvor mye det enn ble tråkket.. Problemet viste seg å være rusk i forgasseren, men rengjøring av forgasser hadde høyst midlertidig effekt, da bensintanken nok hadde samlet mye innvendig rust, støv og skitt gjennom de foregående 90 år. Så for å gjøre en lang historie kort, det var her det skulle vise seg heldig at Bård Wetten fra Vien Gård hadde slengt seg med på tur i sin ’nyere’ veteranbil, en 1958 Land Rover. Med firehulstrekk trakk den som en drøm, og hele følget kom seg opp av elvesletta og videre innover. Første stopp, etter denne ikke planlagte stoppen, ble ved Birkebeinerkilden. Her renner krystallklart friskt mineralvann fra et oppkomme over ei lita renne, og det er bare å forsyne seg. Helse i hver dråpe, innbilt eller ikke. Mange tar med seg kanner og fyller opp for senere bruk. Garantert fritt for klor og andre kjemikalier!

Deretter passerte vi Øya, og vegen ble snart merkbart dårligere, uten at det utgjorde noe problem for de høyreiste T-Fordene, med hjuldiametre på godt og vel 20 tommer og bakkeklaring der etter.

Vel framme fikk vi en historisk redegjørelse av Erik om stedet, Stangevolden seter var nær-setra under Flagstad gård, fjern-setra lå i sin tid oppe i Øystre Slidre. Her på Stangevolden hadde han trasket sine barneføtter, og nå omtrentlige 70 år senere står setra fin og restaurert og er akkurat i disse dager i ferd med å bli overført til neste generasjon. Etter det historiske innblikket ble det et noe mer finkulturelt innslag i form av sang og musikk, sangen ble framført av et tilfeldig utvalg vognførere med såre halser etter flere mil på støvete grusveger, og musikken var det Tor Fosnes som stod for, han er godt kjent blant våre medlemmer både for sitt pågående T-Ford restaureringsprosjekt, og for sin mangeårige innsats som julenisse på ‘Julekuten’ andre dag jul. Og når Tor spiller opp er det torader det dreier seg om. Her kommer feiende melodier i tur og orden; ’Dansen på Sunnanø’ av Evert Taube, ’Han Ola Torader’ av Vidar Sanbeck og Sønnavindvalsen.

Og så var det tid for servering, Erik stilte med en enorm kjele med pølser og tilbehør, samt øl av den typen som er egnet for automobilchaufføren av i dag, og Sigvald vartet opp med tradisjonell setermat fra Østerdalen, skjørost og rømme. Et riktig herremåltid oppe på setra, blant biler, krøtter og i strålende solskinn. Og for de som hadde lyst til å prøve fiskelykken i Åsta var det også anledning til det. Det ble gjort et forsøk, men det resulterte ikke i matauk…

Vi avslutter med et lite sitat av Henry Ford, ‘My life and work’:

I will build a motor car for the great multitude. It will be large enough for the family, but small enough for the individual to run and care for. It will be constructed of the best materials, by the best men to be hired, after the simplest designs that modern engineering can devise. But it will be so low in price, that no man making a good salary will be unable to own one – and enjoy with his family the blessings of hours of pleasure in God’s great open spaces.