Nå har vi endelig fått en smed innenfor våre egne rekker. Har du f.eks. noen gang forsøkt å få orden på disse gjenstridige, men ofte finurlig utformede grove flattjernene som holder støtfangerene på eldre biler, etter at disse har vært utsatt for påkjenninger de ikke hadde godt av, da forstår du hva jeg mener. Dette er en typisk oppgave for en smed, her kommer du ikke langt med en kulehammer og litt varme fra autogenen.

Tekst og foto: Steinar Brekke
(Artikkel fra Motorveteranen 3-2018, noe forkortet)
Merk: Klikk på bildene for å se dem i full størrelse!

Per Christensen, født 1965, og oppvokst i Sandvika utenfor Oslo, etablerte seg på Stange for 2 år siden. Han er utdannet smed, med 15
års erfaring, men har fra tidligere bilfagteknisk utdannelse, og like lang erfaring som bilmekaniker. Han har, som mange av oss andre, også sansen for mer enn bare gamle kjøretøy. Før han tok beslutningen om relokasjon til Stange hadde han allerede restaurert et eldre hus i sveitserstil til originalstand, utseendemessig. Men han følte stadig mer på savnet etter å kunne ha sin egen smie og verksted. Så når dette stedet ute i Stange Vestbygd dukket opp for salg, følte han at det måtte bli nå eller aldri. Som han sier, huset var ikke akkurat drømmehuset, men eiendommen hadde totalt kvaliteter som han satte pris på, mulighet til å dyrke sine egne grønnsaker, og ikke minst, et uthus med potensiale til å kunne bli den etterlengtede smia.
Og denne smeden er ikke bare smed, og bilmekaniker, men smed på sin hals! Når jeg avla ham en visitt stod en masse nymalte gjerde-seksjoner til Hokksund kirke ute til tørk. Gjerdet er av smidd type, ingen deler er like, og det ble mest sannsynlig smidd av et norsk jernverk med vanndrevet hammer en gang rundt 1780. Men 200 år nede i våt torv og mose setter etter hvert sine spor også i gammelt smijern.

Mange av de nedre delene i gjerdet hadde rustet helt bort og måtte erstattes med nytt, andre kunne repareres ved å skjøte inn nytt jern. Dette er typiske oppgaver som Per koser seg med. Han er opptatt av bygningsvern, og har tidligere levert tjenester til bl.a. Eidsvollsbygningen.
Men så er han altså også opptatt av kjøretøyvern. Og det er jo først og fremst derfor vi i Motorveteranen tok oss denne turen ut til Stange vestbygd. Han liker patina og følelsen av at et kjøretøy har en historie å fortelle. Første gangen jeg fikk se hans 1938 Plymouth P5 Roadking på Stange Travbane, forstod jeg at han ikke var helt som mange av oss andre gammelbilsamlere. Selv om vi vel alle, når det kommer til stykket, er sosiale, relativt utadvendte og trivelige og godmodige individer, så liker vi stort sett ikke at andre og hvemsomhelst blir alt for nærgående og intime i forhold til våre kjøretøy. Det er ikke uvanlig å finne små klistremerker med budskap som ’Se men ikke røre’, ’Guarded by Smith&Wesson’ , ’if you value your life as much as I value my car, don’t mess with it’ og lignende. Men på Pers Plymouth var det i steden satt opp en stor håndskrevet plakat med oppfordring til å ta på bilen! Da brytes liksom tausheten, og det er lett å komme i snakk med selv ukjente, og om ungene har lyst til å prøvesitte, så, ja, værsågod!

Plymouth’n var i utgangspunktet grå, og kunne for så vidt ha forblitt det, men så var enkelte partier lakkert om, dessuten var finish sterkt så som så. Og Per ville ha en bil som kunne brukes, også til lengre turer, men han ville ha én farge. Derfor ble det det maskinelle som ble gjenstand for mest oppmerksomhet, bilen ble rullemalt med de skavanker den hadde. Bilen har nok tilhørt hjemmevernet etter krigen, og under panseret finner vi flere sjablonmalerier intakt, som bl.a. forteller hvordan kjølevæska skal dreneres. En artig sak er panserornamentet, dette manglet for denne bilen, så her ble det støpt et nytt, i tinn, etter modell fra en annen Plymouth, selv om det muligens ikke stemmer helt 100% for årgangen, så er det veldig nær, og gjør seg godt!

Pers andre bil, i veteransammenheng, stod ferdig i år, eller veldig nær ferdig. Det gjenstår noen små justeringer, bla. av vindusheverleamikk og annet småtteri, men bilen har fått skilter og går godt. Bortsett fra motor er det meste i drivverket ellers plukket ned og overgått, slik som girkasse, bakaksel og alt av bremser. Men utseendemessig skal ingen ting røres. Bilen ble innkjøpt for 3 år siden, og er en 1929 Essex. Den har historie fra Grefsen, hvor to gamle søstre hadde hatt bilen veldig lenge, helt siden de i sine yngre dager brukte den til å dekke sine daglige transportbehov. Men tiden går, og etter hvert ble bilen ansett for å være for gammel, men i stedet for å selge ble den bare satt bort på lager. Bilen ble som ny levert til en kunde i Bergensområdet, og fikk registreringsnummeret O-1253. Det er dette nummeret som også er å finne på bilen i dag.

Essex oppstod i sin tid som følge av at ledelsen hos Hudson ønsket å kunne tilby en rimeligere vogn i markedet. De møttes over et kart over England, og lot fingrene gli over kartet til de fant et navn med de rette kvaliteter, passe snobbete og med et snev av herskapelighet. Valget falt altså på Essex. De første 92 bilene ble laget i 1918, men de ble lansert som 1919-modeller. Essex var tidlig ute med rimelige innelukkede vogner, og for modellåret 1922 kunne de i USA tilby en innelukket bil for 1.495 dollar, bare 300 dollar mer enn for den åpne touring-modellen. Men allerede i 1925 tilbød de den innelukkede bilen for 5 dollar mindre enn hva du måtte betale for den åpne. Dette var på denne tiden helt uhørt, og representerte noe helt nytt innen de automotive kretser. I 1922 droppet de imidlertid likevel tanken om Essex som eget frittstående og selvstendig merke, heretter ble den produsert av The Hudson Motor Car Company. I 1932 ble Essex Terraplane lansert, og i 1933 droppet de hele Essex-navnet, og fortsatte produksjonen kun som Terraplane. Terraplane holdt det gående til og med modellåret 1938, det siste leveåret ble den markedsført som Hudson Terraplane.

Bilhistorien tilskriver Essex all ære for at Hudson kom seg gjennom depresjonen og de vansklige årene som fulgte etter børskrakket i 1929. Men det lot til å være en frykt hos Hudson for at deres billigmerke helt skulle utmanøvrere selve opphavet, og at det kunne ha vært en av årsakene til nedleggelse av merket som ellers hadde klart seg svært godt.
Nettopp det hadde skjedd hos Oakland, de lanserte Pontiac som et litt rimeligere alternativ, men Pontiac viste seg fort veldig populær hos det bilkjøpende publikum, mens det gamle ærverdige Oakland selv gikk nedenom og forsvant som eget merke allerede i 1931, kun 5 år etter lanseringen av Pontiac. Men dette ble en digresjon.
Ute hos smeden avsluttet vi besøket med en omvisning i smia, og en enkel demonstrasjon av noe av utstyret. Denne delen av historien følger i bildetekstene.
Vi takker for praten, og håper våre medlemmer finner veien hit ved behov for smed-tjenester!

Ambolt og esse er grunnlaget for alt i smia. Her viser Per fram en smidd liten detalj jeg på skrivetidspunktet ikke lenger husker hva var, men at den var smidd i jern vet jeg!

Her finnes forskjellige utgaver av elektro-hydrauliske hammere. Den til venstre er nyprodusert og laget i kina, der lages de fortsatt, den til høyre er en svensk hammer av merke ’Jupiter’ og fra 1949. Pass fingrene!

Enhver smed med respekt for seg selv lager sitt eget verktøy!

Skaftene på et par av ild-rakene. Også det nederste skaftet er smidd i kun ett stykke!

Gamle snabelhengsler kan kopieres, eller lages etter ny og egen design.

Per kan nås på tlf. 411 21 208.