For en del år siden, det har visst blitt vel 10, så var jeg på Nes og så på en  A-Ford som var til salgs. Dette hørtes interessant ut, da motoren, som jo er en vesentlig komponent i en gammel bil, skulle være nyoverhalt. Imidlertid var batteriet dårlig, så det lot seg ikke gjøre og starte den. Interiøret var ikke så bra, men jeg så potensialet i prosjektet, og gjorde avtale med selger. Noen dager senere var jeg på plass for å hente bilen, kontanter og bil skiftet eier, mitt medbrakte batteri ble satt inn, og jeg startet den på gir ned bakken som ledet inn på hovedvegen. Og bilen startet faktisk, men den gikk slettes ikke pent, det smalt og det banket og dundret, jeg forsøkte å stille tenning både opp og ned samt regulere choke og bensintilførsel, uten at noe hjalp. Men vi la da etter hvert en distanse bak oss, på flatmark. Verre ble det når vi etter hvert fikk motbakke. Det gikk tyngre og tyngre, og til slutt stoppet den. Og det var like bra, hadde den ikke gjort det, så hadde jeg neppe blitt oppmerksom på oljestripa som startet helt nede i bunnen av bakken og endte rett under motoren på min nyervervelse! Ok, heldigvis hadde vi med slepetau i følgebilen, så det var bare å bite i det sure eplet og henge seg på. Når vi kom opp i Furnesåsen kom vi inn på et stykke med veg av heller moderat kvalitet, og det gikk ikke bedre enn at opphenget for bagasjegrinda røk tvers av på den ene siden, med den følge at dette falt ned i vegen. Heldigvis hadde jeg tatt med ståltråd også, så etter å ha fått surret grinda fast i reservehjulet kunne vi fortsette ferden hjem. Nå hadde ikke jeg dengang særlig innsikt i A-Ford. Men det viste seg her at etter alle solemerker så var det det bakre rammelageret som var banket i filler. Men nå viste det seg videre at i A-motoren så er det ikke løse lagerskåler som i mer moderne motorer. Disse er støpte, og de må etter støping linjeborres. Dette er gammelt håndverk som ikke mange lenger behersker. Dette kunne bli vanskelig. Bilen ble satt inn i vognskjulet inntil videre, og i tillegg hendte det ting i mitt liv som gjorde at jeg skulle få helt andre ting å tenke på enn gamle biler for en stund. Så var det på Biri-markedet for et par år siden at jeg kom i snakk med noen Østfoldinger, og da de fikk høre at jeg manglet motor til en A-Ford ble jeg presentert for Lyder Buflod (klikk for mer info). Jeg kjente igjen navnet, jeg hadde lest at det stort sett var to stykker her i landet som drev med babbitt og lagerstøping i gamle motorer heretter. Disse er Inge Bøen, og altså Lyder. Nå viste det seg imidlertid at Lyder var i ferd med å gi seg, han hadde kvittet seg med verkstedet og lagt ned virksomheten. Men ryktet var rett, han hadde en overhalt A-motor stående. Så da ble det handel igjen. Helga etter dro jeg ned til Sarp for å hente motor’n. Denne var overhalt med verktøy av den typen som ble benyttet ved motoroverhalinger på 20 og 30-tallet, og for å borre sylindrene ble sylinderbormaskinen boltet fast i blokka ved hjelp av topplokksboltene. Blokka hadde derfor heller ikke gjennomgått en utvendig vask slik som en nyoverhalt motor i dag ville ha blitt behandlet. Motoren så ut som en rustklump, bortsett fra de helt nye topplokksboltene og muttrene. Når jeg tittet ned i plugghullene kunne jeg skimte nye blanke ventiler. Dette så lovende ut!  Som et av bildene viser ble motoren slipt, smerglet og vasket, og den ble etter hvert ganske blank å se til. Deretter fikk den påført et strøk motorlakk, med kost. Motoren skal være mørk blågrønn, men dette var ikke å oppdrive i min lokale fargehandel, så valget falt på grønn. Kunne fått riktig farge ved å bestille fra USA, men har ikke tenkt å legge lista så høyt i forhold til kosmetikk. Bunnpanna ble svart, dette er i overensstemmelse med det originale. Så nå var prosjektet altså på skinner igjen! Tålmodighet er en dyd!

Den gamle motoren ble nappet ut ved god hjelp av ei kjettingtalje, dette er tunge saker, noe helt annet enn Cortinamotorer som jeg har mest erfaring med å løfte på fra tidligere. Torpedoveggen, og de fleste komponentene som hadde vært i nærheten av den, hadde ved en eller annen anledning tidligere blitt sprayet med en tykk understellsmasse. Jeg tenkte at når jeg først hadde motoren ute ville jeg passe på å fjerne dette og erstatte det med lakk. Men dette satt godt, og det ble faktisk mye jobb for å få fjernet det. Det enkleste ble å gjøre den plateren. Det viste seg da at bilen hadde hatt 3 tidligere hellakkeringer, foruten grunning, som inkluderte torpedoveggen. Under Maroon (dyp brun/rød) skjulte det seg mørk grønn, så en ganske frisk rød-oransje, men den første så ut til å ha vært en lys grå-grønn farge. Jeg bestemte meg da for å lakke torpedoveggen i en farge som var så nær opp til denne som mulig. Dette med tanke på å bytte farge på hele bilen etter hvert. Men først vil jeg ha den på vegen igjen, og den kommer nok til å gå med eksisterende maroon en tid først, før jeg legger tid og penger i hellakkering.

Men før jeg kommer dit gjenstår enda mye jobb. Og dessverre har jeg ikke noe varmt lokale å jobbe i, så nå skjer det ikke noe mer før vi kommer ut i Mai eller deromkring. Men da er det jo en hel del ellers som skal skje også, så det vil nok drøye noe. Status før vinteren satte inn: Ny motor er på plass. Den er veldig trang, og jeg har ikke sjans til å turne den på 6 V. Så jeg koblet inn et 12 volt batteri i steden. Måtte da også bytte coil, siden 6-volt utgaven ble veldig varm. Tenning er grovinnstilt, og jeg har ‘nesten’ hatt start på den. Den gikk noen runder for egen maskin før den stoppet. Tåler ikke gasspådrag enda, er nok noen justeringer som må foretas i forhold til tenning/forgasser. Men fikk ikke sett mer på dette før kulda satte inn. Motoren er fortsatt veldig trang, men håper dette går seg raskt til bare jeg får kjørt den litt. Nå venter jeg på at vårsola skal begynne å arbeide for meg…

Dersom det skulle være noen med A-Ford kunnskap som leser dette, så lurer de kanskje på hva det store hullet i torpedoveggen, på førersiden, skal tjene til. Denne bilen har på et eller annet tidspunkt opp gjennom sin 80-årige historie blitt konvertert til hydrauliske bremser. Så dette er altså mastersylinderens plassering. Henry Ford var for 80 år siden ikke særlig begeistret for hydraulikk i bremseanlegget. Han foretrakk, som han sa, ‘the quality of steel from toe to wheel’. Men selv Henry ble etter hvert overbevist om hydraulikkens uovertruffne egenskaper i forhold til bremsesystemer, så fra og med 1939 hadde også Ford moderne bremser. Siden Henry lot seg overbevise, gjør jeg det samme. Jeg velger å beholde de hydrauliske bremsene, men alt må da totaloverhales, siden dette har stått i mange år nå. Ny masterpumpe har jeg fått tak i, nå gjenstår samtlige hjulsylindre. Jeg valgte å gi den nye pumpa et strøk med samme maling som motoren fikk, det blir kanskje litt mer enhetlig når alt støpejern får samme farge, og i forhold til originalitet blir det jo feil uansett farge..

Vi har nå kommet inn i mars måned, og temperaturene begynner så smått å bli litt behageligere. Det er på tide å få kartlagt hvilke deler som inngår i dette bremsesystemet. Jeg gjorde et forsøk på å få av trommelen på høyre bakhjul i dag. Justerte ned bremsebåndene så godt det lot seg gjøre, satte på en avtrekker og skrudde til. Skulle her egentlig hatt en Wilson avtrekker, som var originalverktøyet til Ford’n, men i mangel av dette får en universalavtrekker gjøre jobben. Førsøkte å hamre i trommelen mens den stod i spenn, uten at noe rikket seg. Satte til slutt inn et par saftige slag med baksiden av kløyvøksa i akselendens forlengelse, altså på enden av avtrekkeren, og da begynte omsider noe å skje. Fikk etter hvert trukket, hamret, dyttet, dratt og lirket den av. Da åpenbarte bremsesystemet seg, og det så slett ikke verst ut. Mye skitt og bremsestøv, prøver å være litt forsiktig med asbestinnholdet, men skjold og bremsedeler så veldig bra ut. Må ha nye bremsebelegg, særlig det bakre var godt slitt. Men ellers så det veldig bra ut. Jeg ønsker nå å få tak i nye bremsesylindre, men foreløpig vet jeg ikke fra hvilken bil eller årgang disse er hentet fra.  Dersom det er noen som drar kjensel på dette, så send meg gjerne en mail. Jeg måtte dessverre slå av kommentarmuligheten på denne siden, da diverse spam-roboter fra rundt omkring i verden raskt fylte opp kommentarsidene med søppel. Det siste bildet viser bremsesylinderen utplukket.

Påskeferien er vel overstått, og i tillegg til å få unna noe vedhogst, kapping, kløving, framkjøring og stabling, ble det også tid til noen timer i vognskjulet, sammen med A-Ford’n. Det viste seg altså at de hydrauliske bremsene hadde sin opprinnelse i 1939 – 1948 Ford. Nye bremsesylindre ble bestilt fra SoCal Speed Shop i California, og framakslingen er nå overhalt med nye bremsedeler. Bakakslingen står for tur. I tillegg har jeg fått start på motoren, men dette bød på en foreløpig skuffelse. Motorolje trenger seg forbi tettingen i bakkant av motoren og renner ned på garasjegulvet via dreneringshullet i bunnen av clutch-huset. Lekkasjen er så betydelig at jeg nok må løfte motoren ut igjen for deretter å snu den rundt og åpne den for å få oversikt over problemet. I tillegg har jeg nå erfart at radiatoren ikke er i nærheten av å være tett når den blir varm. Jeg må også prøve å finne en bedre eksosmanifold, min er oval i utløpet og vanskeliggjør derfor en tett tilkobling til eksosrøret.

Tok ut en feridag på mandag, siden 17. mai kom på en tirsdag. Da ble det igjen noen timer i garasjen. Har nå fått sandblåst, grunnet og lakkert bremseskjoldene bak. Har også fått tilbake bremseskoene med påvulkede nye belegg. Dette er nå ferdigmontert på den ene siden. Hjullagrene så greie ut. Men simringene lot seg ikke gjenbruke. Disse ble skaffet nye fra vår lokale A og Early Ford V8 deleleverandør i Brumunddal, Ole Lien, for mange kanskje bedre kjent som klubbens mangeårige revisor.

Overhalte bremsedeler klare for montering:

Klikk på bildene for mer detaljer!